Han åpner døren til sitt hjem og atelier i Fjellsiden av Bergen. Mannen som møter meg virker gøyal og omgjengelig. Det er lite som er avskrekkende og anstrengende seriøst. Der hvor jeg sier ”hyggelig å møte deg”, sier han ”Gledens!” – en mann med et enkelt og tydelig språk. Han flyter lett i omgivelsene og han er det jeg liker å kalle for et skapende vesen. Dette er en mann som gjør det han ønsker å gjøre, ved å… vel… bare gjøre det. Han er Axel Sverke Vindenes, frontfigur og vokalist i Bergensbandet Kakkmaddafakka (KMF).

Noen av verkene så langt, Foto: Silje Sigurdsen.

Sammen med broren, Pål Vindenes, er Axel aktuell med nytt kunstprosjekt med navn Bastien Bo. Pål var dessverre ikke tilstede under intervjuet og har ikke uttalt seg om prosjektet. Det kan virke som om Axel er frontfigur for dette prosjektet også, litt i stil med hvordan det fungerer for bandet dere. 

Få det gjort

Bastien Bo er et prosjekt som speiler hele livsfilosofien deres om å bare gjøre fete ting: ”Jeg bare elsker å male! Det er fett å ha så mange malerier som jeg har oppe. Jeg skal vise deg etterpå.”
 Han forteller at han ønsker å gjøre noe enklere enn det å lage musikk, samtidig som han understreker at det overhodet ikke er lett å male. Det Axel refererer til er at musikk, siden Antikken, har blitt ansett som noe høyere, noe mer avansert og derfor «viktigere» enn billedkunsten. Årsaken er at musikk oppstår i en selvstendig form fremfor å være en etterligning av en allerede eksisterende form. Poenget er vel at det noen ganger kan være lettere å sette i gang med et maleri enn hva det er å lage musikk med et band. Dette er to aktiviteter han kjenner han kan, og når han setter i gang, kan han holde på med det lenge uten å bli lei. Gjerne i flere timer i strekk.

Bastien Bo fungerer som en treenighet, hvor det ideelt skal være ett maleri, ett trykk og en sang, som alle hører sammen. Det kan starte med at de lager et maleri, som igjen har behov for en sang, eller en sang har behov for et maleri. Dette blir i tillegg gjort om til ett trykk. Musikk er veldig viktig for Axel når han maler. Han ønsker også å legge vekt på at han først og fremst er musikker. Jeg spør om han kunne tenkt seg å holde en konsert samkjørt med en utstilling:

”Joda, det kunne jeg sikkert. Men.. Dette får bare gå av seg selv. Jeg bryr meg ikke om det blir sett før jeg dør, eller om det blir sett i det hele tatt. Jeg bare syntes det fett og Michelin å få det gjort! Jeg har et ønske om å lage minst like mange malerier som jeg har laget sanger.”

Han forteller videre at prosjektet har likhetstrekk med KMF, selv om Bastien Bo er noe helt eget og selvstendig utenfor bandet:

«I Kakkmaddafakka lager vi bare Kakk-musikk, og så har vi klart å overbevise folk om at det er fett. Men først og fremst skaper vi noe som vi digger selv.»

Om kunstprosjektet sitt navn, forklarer Axel det med han og brorens forhistorie som skatere, og hvordan de digget en skater med navnet Bastien Salabanzi:

«Han var helt sykt god, og er forholdsvis god enda, men han begynner å bli litt gammel. Bastien var ikke akkurat vår favoritt-skater… Men vi digget navnet hans! Og Bo er bare et kult navn. Bastien Bo er bare en kul ’ting’ som vi har skapt. En ting eller en fet greie vi kan se tilbake på som noe vi gjorde da vi var forholdsvis ung.»

Det skapende vesen

Etter å ha jobbet med et album i nesten to år, så frister det for Axel å hive seg ut på nye, friske prosjekter; prosjekter han nødvendigvis ikke har så mye kjennskap til eller forkunnskaper om. Han har verken musikalsk eller kunstnerisk utdannelse, men opererer på egenhånd eller i form av en kollektiv dannelsesreise sammen med bandet og/eller broren sin. Axel er selvlært, dyktig, og ambisiøs. Det burde, i mine øyne, være godt nok til å gi han en sjanse. Jeg kjenner jeg begynner å gleder meg til å se samlingen av malerier, som han har jobbet med siden han fikk et malersett i gave julen 2013.

I utforskningen av sitt maleriske talent har Axel klart å få med seg selveste Arvid Jarle Pettersen – professor, kunstner og tidligere rektor på Kunstakademiet i Oslo – som sin mester, mentor og inspirasjon:

«Hvis jeg skulle hatt en utstilling, ville jeg tatt med alle bildene til han først. Jeg sender det ut til flere også. Jeg syntes det er interessant å høre hva folk jeg ser opp til, hva de syntes er fett eller bra, fordi noen ganger kan man kanskje lure seg selv. Noen ganger kan det være at du syntes noe er bra, bare fordi du har sett på det lenge nok. Kunst krever at en jobber seg inn i det, og det får jeg gjort når jeg laget det selv, men derfor er det også vanskelig å bruke ord som ’bra’ eller ’dårlig’ om kunsten.»

I brødrene sitt atelier, Foto: Silje Sigurdsen.

I andre etasje møtes vi av en dunst av malingslukt. Sterk. Kanskje han malte like før jeg kom? Han er interessert i å produsere mye bilder, og han er tydelig på at det er kun slik en blir god. På denne måten utfordrer han det etablerte, det skolastiske og institusjonelle ved kunstmiljøet i Norge. Jeg skulle helst sett at flere var lik Axel. Når han skal utforske det å lage sirkler, da kjøper han seg like gjerne en passer og setter i gang. Det er ikke noe mer avansert enn det. Det er hva det er. For han er livet en dannelsesreise.

Han anser hva som er naturtro i kunsten som noe unaturlig. Samtidig så innrømmer han at han ikke skjønner seg så mye på den moderne kunsten. Dette ser han ikke på som noe negativt, hvor han sammenligner det med musikere og hvordan deres første album gjerne er det beste:

Jeg er veldig velsignet med å ikke ’vite’. Jeg er ofte misunnelig på musikere som bare gjør sin ting, lager sitt eget uttrykk, hvor han eller hun ikke er inni meta-gamet. Samme tror jeg gjelder for malere. Jeg tror at jo mindre jeg kan, jo bedre blir det for kunsten. […] Jeg går jo ikke på kunstutstillinger! Jeg aner ikke hva som skjer.

Han fremstår som uanstrengt, noe som kan forbindes med useriøs, men det er han overhodet ikke. Han er seriøs i flere ting: Å nyte livet. Å prøve. Å feile. Å tilegne seg gode råd. Å utforske og teste grenser. Å se på det meste som noe gjennomførbart. Og sist, men ikke minst, å utfordre seg selv og normene rundt seg. Selv anser han seg selv ikke god nok til å pushe kunsten riktig enda, men ønsker å produsere så mange verk som må til for å bli god nok. Dette er en kar som bare er kul. Som bare er fet. Og hvis jeg tar av meg mine akademiske briller som kommende kunsthistoriker, så er det ikke vanskelig å si det samme om billedkunsten.

Axel har siden dette intervjuet valgt å gå egne veier med billedkunsten og under navnet Axel Vindenes Studio. Axel holdt debututstilling hos Galleri GEO høsten 2016.

 

Axel Vindenes viser KUNZT rundt i atelieret, Foto: Silje Sigurdsen.

Liker du KUNZT? Følg @kunzt.no på Facebook og Instagram for bak kulissene.

Svar