Hjem Blogg Side 11

Selfien er det beste som har skjedd oss

0

I samarbeid med gratismagasinet STOFF arrangerte PHONOFESTIVALEN debatt på Landmark. Her ble det sett nærmere på selvets visuelle representasjon og dets historie. Sammen med møteleder og ansvarlig redaktør i STOFF, Anna Eitrem, var kunststudent, Ola Olsen Lysgaard, professor i digital kultur, Jill Walker, og psykolog, Helge Holgersen, i panelet.

Hva er en selfie? I følge Oxford Dictionary er en selfie «et bilde man har tatt av seg selv, typisk tatt med en smarttelefon eller et webkamera, og delt via sosiale medier.» Dette er et tema som griper inn i vår tid, våre liv og vårt personlige forhold til oss selv. Hvordan står egentlig dagens visuelle representasjon gjennom selfies i kontrast til det klassiske selvportrettet?

Selifes = Noe av det beste som har skjedd oss

Overraskende nok får selfien støtte blant paneldeltagerne. Mye positivt ble trukket fram, som for eksempel selfiens betydning for selvransakelse, dens evne til å kommunisere med andre og dens evne til å gi utløp for kreativitet. Ikke minst får selfien ros for å demokratisere prosessen av å representere oss selv. Hvor man for 500 år siden måtte være en del av et høyere samfunnslag og rik nok til å ansette en maler for å få sitt liv og sin identitet bekreftet, er denne bekreftelsen nå bare et klikk eller to unna. Videre følger spørsmålet om vi er mer narsissistiske enn hva våre forfedre var. Panelet stemmer blankt Nei – vi har visst bare utviklet en bedre og billigere metode til å produsere bilder av oss selv.

Det positive med selfien ser ikke ut til å ha en ende ved seg. Slik KHiB-student Lysgaard ser det, så har ”folk bare lyst til å lage noe pent.» Psykolog Holgersen stemmer for ”at [selfies] kan brukes terapeutisk, som en kilde til selvinnsikt», og sist men ikke minst, professor Walker kan bekrefte at det er ”selfies som får flest Likes.» #Rosenrødt? Møteleder Eitrem er mer skeptisk til utviklingen:

Jeg tror teknologien i dag legger til rette for at vi blir mer selvopptatte. Jeg tenker at det er viktig å poengtere at det finnes en verden på utsiden av sosiale medier og bilder av en selv. Selv om vi har mer mulighet til å uttrykke det nå, så er det ikke nødvendigvis bra for alle.” – Eitrem

De tre debattantene konkluderer med at vi må omfavne selfien, og ikke minst bli snillere med hverandres selfier. Vi må ikke være redd for å vise at vi ser hverandre ved hjelp av ’Likes’, og at vi må være mindre kritiske til denne fremvisningen av selvet. Selfien er tross alt et utmerket redskap i prosessen av å finne ut hvem man er, hvem man kanskje har vært eller hvem man ønsker å være.

Litt ris må det likevel være lov å gi selfien. Å få sin egen eksistens bekreftet har riktignok blitt demokratisert, samtidig som det har blitt lettere og billigere. På den andre siden, så leder dette også til en dyrkelse av selvet. Det hele blir en skamløs overflod av selv-representasjon, hvor vi ender opp med leve virtuelle liv; Et liv hvor antall likes, det riktige filteret eller den riktige vinkelen utgjør mer av den du er enn den du faktisk er. Eller enda verre – denne selv-representasjonen utgjør hovedsakelig hvordan mennesker oppfatter deg som person, uavhengig om de kjenner deg eller om de noensinne har møtt deg. For det er ikke slik at selfien representerer virkeligheten eller den virkelige deg. Mennesker er langt mer komplekse enn hva en selfie klarer å gi uttrykk for.

Selfies = makt

I følge Walker, så ligger det også mye makt i en selfie. Og det er her det virkelig begynner å bli mørkt. Walker argumenterer for at det finnes en slags disiplinering av unge jenter som tar mye selfies. Du vet, de som får mye oppmerksomhet og Likes: «Unge jenter skal på mange måter ikke ha makt. De skal ikke bli løftet fram og likt.»– Jill Walker

Ved spørsmål om kravet på oppmerksomhet mener Holgersen at det finnes en implisitt ide om hvem som skal få lov til å ta skamløst mange selfies. I tillegg bør en visstnok demonstrere en ironisk distanse. Man skal ikke nyte sin egen selv-iscenesettelse. Den skal utelukkende nytes av andre, helst uten at de selv er klar over det. For og ikke snakke om kodene som finnes i en selfie. Hva er budskapet? Hva er hot, og hva er not? Det er regler og kriterier som må oppfylles før en selfie er god nok. Eller med andre ord, før du er god nok. Det som skulle være så fritt og åpent for alle, er plutselig blitt et trangt diktatorisk regime. Dermed blir det også i det virtuelle livet lett å se hvem som faller utenfor – dem som ikke helt har skjønt det, de som ikke spiller kortene riktig, men som allikevel streber etter det samme: anerkjennelse. Dette er og forblir forbeholdt dem med ressurser, dem som evner å se skiftene i selfien (samfunnet) og de som er flinkest til å omstille seg deretter.

Mye har forandret seg ved samfunnet siden 1500-tallet, hvor selv-representasjon er nå blitt legitimert og allmenngjort. Men det tydeligste skille mellom dagens og 1500-tallets representasjon av selvet finner vi i hvordan 1500-tallets ”kjendiser” (de som var ressurssterke og derfor hadde midler til å få et portrett av seg selv malt), deres ressurs bestod av noe mer enn å anvende nakenhet, trutemunn og det rette filteret som en vei til makt. I dag kan alle bli kjendiser, så lenge de spiller kortene sine riktig på sosiale medier, men dyrkelsen av ditt ego er fremdeles best gjort av andre enn deg selv.

Selfies = Bærekraftig?

Narsissistiske har mennesker alltid eksistert. Det er det ingen tvil om. Men selfien tar narsissisme til et nytt nivå, hvor vi blir sykelig opphengt i våre virtuelle liv fremfor vårt analoge. I tillegg oppfordrer selfien til et uutholdelig skjønnhetstyranni og en pervers fascinasjon av ungdommelighet. Med dette sagt, så spår jeg selfiens død innen min levetid. Selfien er ikke bærekraftig. At selfien halter allerede kommer til syne hos flere kunstnere, hvor de anvender et uttrykk som jeg har valgt å kalle for det selvutslettende. Som et motmæl for den skamløse selv-representasjonen, hvor kunstnere nå gir uttrykk for et ønske om å være mer anonym. Dette kommer til syne ved at man enten skjuler ansiktet helt eller delvis, eller at man forsvinner delvis ut av bildets rammer. Det kommer også til syne ved at kunstneren anvender en dårlig kvalitet på bildet, som en bevisst estetisk strategi for å kamuflere eller tilsløre seg selv og sin identitet. En tredje strategi er å manipulere kroppen og ansiktet i så stor grad at det blir ugjenkjennelig, gjerne med elementer av dyr eller objekter. Alt dette bidrar til å skape en mystikk i bildet, med rare former og skikkelser som oppstår i kjølevannet av en pervers fasinasjon av selvet.

Jonathan Ducruix «Smokescreen» (2012). Foto: Jonathan Ducruix.

I etterkant av møtet spurte jeg Eitrem hva hun tenkte om kveldens debatt:

Det er ganske teit kanskje, men jeg opplever at i mitt miljø er selfien ganske utskjelt. Samtidig så syntes jeg at det var forfriskende å høre noen snakke om selfies som noe positivt. På den andre siden, så tror jeg at den teknologiske utviklingen har fått frem mye jantelov i oss. Poenget til både Jill og Helge om å unne hverandre likes og oppmerksomhet likte jeg også godt. Det er noe jeg hvert fall skal ta til meg selv.»– Anna Eitrem


Liker du KUNZT? Følg @kunzt.no på Facebook og Instagram for bak kulissene.

Yayoi Kusama er Japans kuleste kunstner

0
Yayoi Kusama “Dots Obsession” (2015) Tilhører kunstnerens private samling.

Yayoi Kusama / Louisiana Museum of Modern Art
In Infinity 17.09.2015 – 24.01.2016

Malerier i store format, tegninger, møbler, videokunst, tekstildesign, installasjoner, skulpturer, litteratur og performance – omfanget og intensiteten av Kusamas kunstproduksjon er mildt sagt overveldende. Gjennom et rikt spekter av ulike tema og rom presenterer Louisiana Kusamas utvikling som kunstner, fra å være i en alder av seksten år til i dag, hvor hun er i midten av 80-årene.

Dette er en kunstner som er dedikert til ikke bare kunst, men også til et spesifikt uttrykk: prikker, små og store – det synes ikke til å ha en slutt på det, så sørg for at du har et stabilt blodsukkernivå og er uthvilt før du begir deg ut på Kusama retrospektive utstilling. Denne utstillingen er interessant for flere årsaker: Kusamas bakgrunn, hennes liv og karriere i New York i løpet av 50- og 60-tallet, og sist men ikke minst, mangfoldet av kunstneriske medier som brukes i hennes rike kunstproduksjon. Med først, hvem er Yayoi Kusama?

Yayoi Kusama som ung jente (Japan, ca 1940). Foto: fra Louisiana Museum of Modern Art sitt arkiv.

Født i 1929 Japan, i den lille provinsbyen Matsumoto ca 200 km vest for Tokyo, her vokste Kusama opp i en konservativ familie. I 1945, i en alder av seksten år, begynner Kusama å tegne og male. noe som leder til hennes første utstilling. Til tross for hennes foreldres motstand fortsetter hun å tegne og male, hvor hun etterhvert eksperimenterer med ulike teknikker og materialer. I denne perioden er hun spesielt opptatt av den tradisjonelle japanske stilen nihonga, en stil basert på tradisjoner over tusen år gamle, og som skiller seg ut fra vestlige kunstverk.

Som mange andre kunstnere opp gjennom den moderne kunsthistorien, så hadde Kusama et ønske om å dra til Paris. Men selv om hun i 1953 kom inn på Académie de la Grande Chaumiere, avslo hun tilbudet da hun fikk sjansen til å holde en separatutstilling i Tokyo. Etter å ha arbeidet og utstilt i Japan de neste tre årene satte hun fyr på de fleste av hennes tidlige verker, som en forberedelse på å forlate Japan for USA. Det er fra nå av at hun raskt utvikler seg til det ikonet vi kjenner til og ser i dag. Kusama bor i dag i Tokyo på en mental institusjon, hvor hun produserer og arbeider kontinuerlig med hennes aktuelle serie «My Eternal Soul» (2009 -).

Yayoi Kusama «My Eternal Soul» (2009-). Foto: Louisiana Museum of Modern Art.

Polkadotter og livet

Louisiana er omgjort til et annet univers, men det er fortsatt et univers som ligner på det vi kjenner til. Solen som en prikk, omringet av planeter som ser ut som prikker, kombinert med ulike formasjoner og farger. Kusamas produksjon uttrykker en menneskelig kompleksitet og eksistens, hvor hennes fasenasjon for prikker gjør våre kropper, klær, møbler, vegger og håndvesker til bærere av prikker. Alt med mål om å drukne våre identiteter og egoer. Jeg bruker ordet drukne, fordi i slutten av gjennomgangen av utstillingen, på vei mot utgangen, føles det som å få hodet over vannoverflaten. Hva var det jeg nettopp var vitne til?

Jeg trekker pusten dypt inn og ‘hopper’ rett tilbake i utstillingen, hvor jeg nå forsøker å finne et potensielt politisk budskap; Noe politisk bortsett fra det åpenbare: hennes engasjement for å bli kunstner til tross for foreldrenes motstand, som en ung jente i det 20. århundre Japan, og med en drøm om å dra til New York alene. Det er akkurat det som er fascinerende med Kusamas karriere og kunstproduksjon – et ikke-politiske prikkete universet i et ellers rimelig ladet politisk landskap: Den feministiske bevegelsen, den kalde krigen, i tillegg til avant-garden sitt opprør mot den etablerte og akademiske kunsthistorien.

Hennes fasenasjon og bruk av prikker manifesterte seg med serien «Infinity Nets» (ca. 1960). På avstand kan det se ut som lite annet enn et grålig hvitt lerret, men hvis du går litt nærmere, så åpner maleriet og overflaten seg og drar din oppmerksomhet inn. Dets omfang og intensitet avslører Kusamas nevrotiske tendenser, samtidig som det gir en meditativ stemning. Lerretet og prikkene vokser på deg, de vokser ut av utstillingsrommet, inn i min bevissthet og på vei mot det uendelige: «Mine nett vokser utover meg selv og utover lerretet jeg dekker med dem. De begynte å dekke veggene, taket, og til slutt hele universet.»

Yayoi Kusama poserer med serien ”Infinity Nets”, produsert like etter hennes migrasjon til New York på 50-tallet. Foto: fra Louisiana Museum of Modern Art sitt arkiv.

Speil, speil på veggen der

Verkene som består hovedsakelig av speil ser ut til å trekke mest publikum og oppmerksomhet. Ett av dem er Infinity Mirror Room (1965), en installasjon som består av et lite, men fullstendig speilet rom. Vi blir ledet inn som en gruppe på fem om gangen av en museumsvakt. Hun lukker døren bak oss. Inne i rommet er det hundrevis av utstoppede tekstiler med hvite og røde prikker spredd omkring. Først forholder vi oss helt stum til installasjonen, men det går ikke langt tid før en i gruppen begynner å fnise. En annen tar opp et kamera fra jakkelommen. De andre følger etter og et selfie-maraton er i gang. Men mens de tar selfies sammen, smilende, som de nettopp har tredd inn i et slags tullete univers, står jeg igjen med en følelse av ubehag. Først og fremst fordi jeg ikke setter spesielt pris på å være i fremmeds selfies. For det andre, så tenker jeg at de går glipp av en veldig spesiell opplevelse.

Jeg forholder meg stum. For meg er plutselige ikke livet så gøy, hvor jeg begynner å kjenne på flere dype følelser som dette surrealistiske multi-dimensjonale rommet fyller meg med: følelsen av å være maktesløs, av å være ingen steder og overalt på en og samme tid, og av å være i stand til å se meg selv i mangfoldige vinkler. Her beveger tiden seg sakte samtidig som den beveger seg hurtig, hvor jeg blir omgitt av en endeløs repetisjon av meg selv og dem rundt meg. Flere selfies blir tatt mens jeg blir dradd inn i en uendelighet av Kusamas speilede rom.

Yahoo Kusama «Infinity Mirror Room – Phalli’s Field (Floor Show)” (1965). Foto: Louisiana Museum of Modern Art.

Anmeldelsen ble skrevet i anledning Yayoi Kusamas retrospektive utstilling på Louisiana Museum of Modern Art, København. Dette var den første retrospektive utstillingen Kusama i Skandinavia, og første stopp i en Skandinavisk turne. Utstillingen går videre til Henie Onstad Kunstsenter, Oslo (åpning 19.02.2016), Moderna Museet/ArkDes i Stockholm, og avsluttes på Helsinki Kunstmuseum. Utstillingen hos Louisiana Museum of Modern Art var støttet av C.L Davids Fond & Samling. Turneen er støttet av Japan Foundation.
Sitat fra Kusamas retrospektive utstilling hos Louisiana Museum of Modern Art.


Liker du KUNZT? Følg @kunzt.no på Facebook og Instagram for Behind the scenes.

Fra Kakk til Kunst

0
Axel Vindenes i atelieret, Foto: Axel Vindenes.

Han åpner døren til sitt hjem og atelier i Fjellsiden av Bergen. Mannen som møter meg virker gøyal og omgjengelig. Det er lite som er avskrekkende og anstrengende seriøst. Der hvor jeg sier ”hyggelig å møte deg”, sier han ”Gledens!” – en mann med et enkelt og tydelig språk. Han flyter lett i omgivelsene og han er det jeg liker å kalle for et skapende vesen. Dette er en mann som gjør det han ønsker å gjøre, ved å… vel… bare gjøre det. Han er Axel Sverke Vindenes, frontfigur og vokalist i Bergensbandet Kakkmaddafakka (KMF).

Noen av verkene så langt, Foto: Silje Sigurdsen.

Sammen med broren, Pål Vindenes, er Axel aktuell med nytt kunstprosjekt med navn Bastien Bo. Pål var dessverre ikke tilstede under intervjuet og har ikke uttalt seg om prosjektet. Det kan virke som om Axel er frontfigur for dette prosjektet også, litt i stil med hvordan det fungerer for bandet dere. 

Få det gjort

Bastien Bo er et prosjekt som speiler hele livsfilosofien deres om å bare gjøre fete ting: ”Jeg bare elsker å male! Det er fett å ha så mange malerier som jeg har oppe. Jeg skal vise deg etterpå.”
 Han forteller at han ønsker å gjøre noe enklere enn det å lage musikk, samtidig som han understreker at det overhodet ikke er lett å male. Det Axel refererer til er at musikk, siden Antikken, har blitt ansett som noe høyere, noe mer avansert og derfor «viktigere» enn billedkunsten. Årsaken er at musikk oppstår i en selvstendig form fremfor å være en etterligning av en allerede eksisterende form. Poenget er vel at det noen ganger kan være lettere å sette i gang med et maleri enn hva det er å lage musikk med et band. Dette er to aktiviteter han kjenner han kan, og når han setter i gang, kan han holde på med det lenge uten å bli lei. Gjerne i flere timer i strekk.

Bastien Bo fungerer som en treenighet, hvor det ideelt skal være ett maleri, ett trykk og en sang, som alle hører sammen. Det kan starte med at de lager et maleri, som igjen har behov for en sang, eller en sang har behov for et maleri. Dette blir i tillegg gjort om til ett trykk. Musikk er veldig viktig for Axel når han maler. Han ønsker også å legge vekt på at han først og fremst er musikker. Jeg spør om han kunne tenkt seg å holde en konsert samkjørt med en utstilling:

”Joda, det kunne jeg sikkert. Men.. Dette får bare gå av seg selv. Jeg bryr meg ikke om det blir sett før jeg dør, eller om det blir sett i det hele tatt. Jeg bare syntes det fett og Michelin å få det gjort! Jeg har et ønske om å lage minst like mange malerier som jeg har laget sanger.”

Han forteller videre at prosjektet har likhetstrekk med KMF, selv om Bastien Bo er noe helt eget og selvstendig utenfor bandet:

«I Kakkmaddafakka lager vi bare Kakk-musikk, og så har vi klart å overbevise folk om at det er fett. Men først og fremst skaper vi noe som vi digger selv.»

Om kunstprosjektet sitt navn, forklarer Axel det med han og brorens forhistorie som skatere, og hvordan de digget en skater med navnet Bastien Salabanzi:

«Han var helt sykt god, og er forholdsvis god enda, men han begynner å bli litt gammel. Bastien var ikke akkurat vår favoritt-skater… Men vi digget navnet hans! Og Bo er bare et kult navn. Bastien Bo er bare en kul ’ting’ som vi har skapt. En ting eller en fet greie vi kan se tilbake på som noe vi gjorde da vi var forholdsvis ung.»

Det skapende vesen

Etter å ha jobbet med et album i nesten to år, så frister det for Axel å hive seg ut på nye, friske prosjekter; prosjekter han nødvendigvis ikke har så mye kjennskap til eller forkunnskaper om. Han har verken musikalsk eller kunstnerisk utdannelse, men opererer på egenhånd eller i form av en kollektiv dannelsesreise sammen med bandet og/eller broren sin. Axel er selvlært, dyktig, og ambisiøs. Det burde, i mine øyne, være godt nok til å gi han en sjanse. Jeg kjenner jeg begynner å gleder meg til å se samlingen av malerier, som han har jobbet med siden han fikk et malersett i gave julen 2013.

I utforskningen av sitt maleriske talent har Axel klart å få med seg selveste Arvid Jarle Pettersen – professor, kunstner og tidligere rektor på Kunstakademiet i Oslo – som sin mester, mentor og inspirasjon:

«Hvis jeg skulle hatt en utstilling, ville jeg tatt med alle bildene til han først. Jeg sender det ut til flere også. Jeg syntes det er interessant å høre hva folk jeg ser opp til, hva de syntes er fett eller bra, fordi noen ganger kan man kanskje lure seg selv. Noen ganger kan det være at du syntes noe er bra, bare fordi du har sett på det lenge nok. Kunst krever at en jobber seg inn i det, og det får jeg gjort når jeg laget det selv, men derfor er det også vanskelig å bruke ord som ’bra’ eller ’dårlig’ om kunsten.»

I brødrene sitt atelier, Foto: Silje Sigurdsen.

I andre etasje møtes vi av en dunst av malingslukt. Sterk. Kanskje han malte like før jeg kom? Han er interessert i å produsere mye bilder, og han er tydelig på at det er kun slik en blir god. På denne måten utfordrer han det etablerte, det skolastiske og institusjonelle ved kunstmiljøet i Norge. Jeg skulle helst sett at flere var lik Axel. Når han skal utforske det å lage sirkler, da kjøper han seg like gjerne en passer og setter i gang. Det er ikke noe mer avansert enn det. Det er hva det er. For han er livet en dannelsesreise.

Han anser hva som er naturtro i kunsten som noe unaturlig. Samtidig så innrømmer han at han ikke skjønner seg så mye på den moderne kunsten. Dette ser han ikke på som noe negativt, hvor han sammenligner det med musikere og hvordan deres første album gjerne er det beste:

Jeg er veldig velsignet med å ikke ’vite’. Jeg er ofte misunnelig på musikere som bare gjør sin ting, lager sitt eget uttrykk, hvor han eller hun ikke er inni meta-gamet. Samme tror jeg gjelder for malere. Jeg tror at jo mindre jeg kan, jo bedre blir det for kunsten. […] Jeg går jo ikke på kunstutstillinger! Jeg aner ikke hva som skjer.

Han fremstår som uanstrengt, noe som kan forbindes med useriøs, men det er han overhodet ikke. Han er seriøs i flere ting: Å nyte livet. Å prøve. Å feile. Å tilegne seg gode råd. Å utforske og teste grenser. Å se på det meste som noe gjennomførbart. Og sist, men ikke minst, å utfordre seg selv og normene rundt seg. Selv anser han seg selv ikke god nok til å pushe kunsten riktig enda, men ønsker å produsere så mange verk som må til for å bli god nok. Dette er en kar som bare er kul. Som bare er fet. Og hvis jeg tar av meg mine akademiske briller som kommende kunsthistoriker, så er det ikke vanskelig å si det samme om billedkunsten.

Axel har siden dette intervjuet valgt å gå egne veier med billedkunsten og under navnet Axel Vindenes Studio. Axel holdt debututstilling hos Galleri GEO høsten 2016.

 

Axel Vindenes viser KUNZT rundt i atelieret, Foto: Silje Sigurdsen.

Liker du KUNZT? Følg @kunzt.no på Facebook og Instagram for bak kulissene.

Christoffer Relander er kongen av eksponering

0

Christoffer Relander / Galleri GEO
Symbiosis We are Nature 22.05 – 20.06.2015

Han har blitt kalt for kongen av eksponering, opplevd at hjemmesiden hans bryter sammen på grunn av antall besøkende, og han ble introdusert på bloggen til selveste Oprah Winfrey som “inspiration of the week” i 2012. Den ellers beskjedne kunstneren fra Finlands dype skoger, Christoffer Relander, har opplevd en brakende suksess de siste fem årene.

Selv er Christoffer Relander mer ydmyk ovenfor et slikt utsagn og dens slags medieoppmerksomhet, hvor han anser prosessen og teknikken han arbeider med som en stadig stigende læringskurve. Etter å ha utstilt i New York, Moskva og Finland, tok han veien til Bergen og Galleri GEO, hvor utstillingen Symbiosis og serien We are Nature blir vist frem til slutten av juni. Med bruk av kamera og en dobbel eksponeringsteknikk kommer kunst, mennesket og naturen sammen i en herlig symbiose.

We are Nature

Denne serien har vært et pågående prosjekt siden 2010, og det var ikke før han innså at kameraet kan også brukes til å konstruere bilder at han byttet ut pensel og pen med det som skulle bli hans nye medium. Legg merke til ordet konstruere, fordi i denne serien handler det om mer enn å bare ta et bilde. Her går kameraet fra å fungere som noe ’sannhetsbærende’ til å bli en kilde til lek og kreativitet. Etter å ha blitt introdusert for teknikken med bruk av dobbel eksponering, utforsket Relander utrykket stadig oftere. Det at Relander hadde erfaring med tegning og maling fra tidligere har fungert som noe positivt i konstruksjonen av serien:

When I switched to photography I especially liked that I became able to use some of the same knowledge I learned from painting; as light, composition, posing etc. but now being more productive.”

Her er det lite som er overlatt til tilfeldighetene, både visuelt, teknisk og tematisk. Med naturen som fremste inspirasjonskilde, presenterer Relander ren estetikk samtidig som han viser en følsomhet ovenfor det som påvirker livet på jorden mest. Dette er absolutt en kunstner som er naturen bevisst:

”People are not taking the climate change very seriously, or even believing it is actually happening. This frustrates me, as I am afraid it might be too late for our children to do anything about it.”

Menneskets forhold til og posisjon i naturen er tema i denne serien. Sammenlignet med andre kunstnere opp gjennom kunsthistorien, så fremstiller ikke Relander naturen som noe mennesket skal stå ovenfor og konsumere. Den er heller ikke noe som skal observeres og representeres. Tvert i mot, så er naturen for Relander heller noe som mennesket skal fullstendig integreres i, og han gir et uttrykk av at det er ingenting som kommer under, over eller i mellom mennesket og naturen.

Et annet element ved serien er hvordan menneskene er redusert til sin egen silhuett. Dette fremstår som et visuelt strategisk virkemiddel som fører til at vedkommende i fotografiet kunne vært hvem som helst. På denne måten blir det klart at dette er ingen individuell fortelling, men skal fungere som et virkemiddel for at publikum skal lettere identifisere seg med motivene. På den andre siden, så er det tydelig at naturen i Relanders serie er begrenset og kontrollert til å holde seg innenfor dens menneskelige ’rammer’. Her flyter ikke naturen fritt eller vokser vilt. Samtidig så ser det ikke ut til at dette stammer fra et behov for å temme naturen, men heller fra et behov for å se på naturen som noe mennesket er en del av.

We are Nature. Foto: Christoffer Relander.

Naturen er årsaken til at mennesker eksisterer, så det er ikke underlig at kunstnere har opp gjennom kunsthistorien funnet stor glede og inspirasjon i naturen. Den kan være krevende, ubehagelig, overveldende og noen ganger lede mennesker og samfunn til undergang. På den andre siden, så kan naturen også være skjør, mikroskopisk i størrelse, underlig og heller fungere som en kilde til mye glede og skjønnhet.

”I dag eksisterer alt for å ende opp i et fotografi” skrev Susan Sontag i 1973 i Om fotografiet. Med bruk av kamera som medium, demonstrerer Relander en makt over hvordan vi forstår verden vi lever i, vårt forhold til den, og hvordan den påvirker oss. Vi som en sivilisasjon har et tilsynelatende ustoppelig behov for å representere oss selv og omgivelsene.

Med serien We are Nature kan Christoffer Relander plasseres inn i en lang rekke av kunstnere som har hatt glede av naturen i sitt kunstneriske arbeid. Denne serien er lun og vennlig, og vil derfor passe godt inn i de fleste hjem eller arbeidsplasser. Den antyder en disiplin utført med kjærlighet og omsorg, samtidig som den uttrykker en dyp respekt og fascinasjon for naturens estetikk. Relander gjør det klart med denne serien, at det er mennesket som har mulighet, og makt, til å avgjøre hvor grensen går i forsøket på å oppnå harmoni med det som omgir oss. Og hvordan det? Fordi vi er en del av natur selv.


Liker du KUNZT? Følg @kunzt.no på Facebook og Instagram for Behind the scenes.

Aurora Aksnes om kunst og visuell kultur

0

På landsbygda i Os, en 60 minutters kjøretur ut av Bergen, vokste Aksnes opp. Det er her hun tilbringer sin tid når hun ikke tar verden med storm. Jeg spør henne hva hun ser for seg mens hun tenker på barndomshjemmet sitt. «Stillhet» svarer hun, «bortsett fra når måkene starter dagen.»

Måkene som vekker henne om morgenen, som en naturlig morgenalarm. Naturlig er et nøkkelordet her. Aksnes er som naturen selv – beroligende å se på. Hennes fremtreden i media og hennes utseende er fascinerende og estetisk vakkert. Det fikk meg til å lure på hennes eget forhold til det vakre i verden, mer spesifikt kunsten. Men først la meg introdusere dere for Aksnes:

Aurora Aksnes ble født i 1996. Hun har bakgrunn i dans og drømte om å bli fysiker, ikke musiker. Hun ble på en måte kastet inn i en karriere som musiker, noe som gjør at hun finner det vanskelig å forestille seg hvordan denne historien kommer til å ende. Hennes mål er å kunne skrive den beste sangen hun er i stand til, heller det enn å erobre verden. Som Alice i Eventyrland falt hun ned i et kaninhull, nærmere bestemt Magnus Skyldstads studio på Georgernes Verft. Det er her all magien blir til.

Aurora Aksnes i studio, Foto: Silje Sigurdsen.

Da hun var yngre gjemte hun seg bak pianoet, hvor hun fordypet seg i egne tekster og melankoli, men nå er scenen blitt hennes arena. Etter å ha sett henne live på Bergenfest Juni 2015 – en festival over fire dager i sentrum av Bergen – forstår jeg hvor mye hun har vokst som artist. Hun virket komfortabel på scenen, selv om i dag sier at hun alltid er nervøs i forkant. Aksnes kombinerer noe av hennes bakgrunn som danser med en vakker stemme og et tiltalende utseende. Hennes hår og klær er kule, og begge deler har det perfekte 21.århundre-snittet – bevisst og kunstnerisk. Med Aksnes går estetikk og vakre toner hånd i hånd, hele veien til ikke bare én, men tre plateselskaper (Decca Records, Glassnote Records, Petroleum Records), turnering i Europa, og nylig en opptreden på Berlin Fashion Week.

Lyd og Bilde

Aksnes har gjort en del intervjuer den siste tiden, så jeg bestemmer meg for å holde ting lett og interessant for henne. Dette er et intervju hvor hun skal tegne og se på bilder. Hun virker nysgjerrig, og starter med å fortelle meg om at hennes familie ikke er veldig musikalsk, men at hennes bestefar var en maler og skulptør. Maleriene henger hjemme i stuen. Hun snakker om ham som en kreativ ånd. Hennes barndom minner meg om min egen, som har samme type bestefar og vokste  opp på landsbygden i nærheten av havet. Samtalen flyter og jeg venter litt med å få henne til å tegne. Hun snakker også om hvordan hun liker Tim Burtons filmer for deres bisarre uttrykk og fortelling, og om hvordan hun noen ganger kan like et bilde eller maleri så mye at hun glemmer hvem kunstneren er. Jeg forteller henne at det er ok, fordi kunsten skal være større enn personen som lager den. Vi snakker om hennes favorittfarger (det er sennepsgul, gjerne blandet med en spesiell grønntone) og jordfarger.

Jeg spør henne hva hun ville gjort om hun ble blind i morgen. Hun svarer at hun er mer redd for å bli døv. Hørselen er viktigere. Kanskje hennes forhold til kunst og visuell kultur er annerledes enn hva jeg forventet meg?

Vi fortsetter intervjuet med å snakke om hvordan lyd kan utløse bilder i hjernen. For Aksnes er lyd og bilde sterkt knyttet sammen. Mens hun turnerer, spesielt i store europeiske byer, savner hun lyden av stillhet. Som en konsekvens av dette visualiserer hun barndomshjemmet, måkene og havet utenfor vinduet. Naturen betyr mye for henne, så hun foretrekker bilder og malerier uten andre mennesker i det: «Jeg synes det er rart å se på et annet menneske, å ha et bilde av noen jeg ikke kjenner, og henge den opp på veggen.»

Hun foreslår videre at lyd kan bli en potensiell erstatning for bilder, siden vi lever i en bildefiksert periode; en periode som muligens har gjort oss nummen for bilders retoriske effekt: «Vi blir bombardert med reklame og bilder av fattigdom, smerte og vold.» Med det sagt, hvis hun fikk muligheten til å lage en stor plakat og henge den opp i hjertet av Bergen sentrum, ville det vært noe med lyd, og noe som støtter dyrs rettigheter:

«Dyr har ikke et sofistikert språk til å forsvare seg med, de har ikke en ‘stemme’. Jeg tror jeg ville kombinert lyd med bilde; et bilde av mennesker i bur, som skal brukes for deres hud, bein og hår. Det ville prydet min plakat.»

Mørkt, tungt og litt skummelt – Det stikk motsatte av hva jeg forventet. Hun fortsetter å overraske når jeg ber henne om å tegne seg selv. Resultatet er noe komplisert og organisk – akkurat som hennes tanker. Den viser til en nysgjerrighet og et behov for å reflektere.

Aurora Aksnes tegnet seg selv, Foto: Silje Sigurdsen.

Etter utfordringen med blyanter snakker vi mer om foto og media. Jeg viser henne et bilde av en eldre dame. Hun forteller meg hva hun ser, men også hennes tanker om hvordan media hyller ungdomlighet:

«I det samfunnet vi lever i, tror jeg at vi undervurderer de eldre. Denne kvinnen – hvem hun er, hva hun har sett og vært gjennom. Hun var på min alder en gang. Også hun forelsket seg og kanskje til og med snek seg ut en natt.»

Aksnes er skarp og gjennomtenkt for å være kun nitten år gammel. Hun får meg til å tenke på hvordan enkelte ting blir tapt med tiden. Ikke bare ungdomlighet, men også en del av menneskeheten og det humane i denne media-bilde-teknologi verden vi er en del av. Siste foto jeg viser henne er et bilde av en vulkan:

«vi hører egentlig ikke hjemme på jorden, men vi har tilpasset oss til å leve på den. Vi har også tilpasset jorden selv til å gjøre det lettere for oss å leve her. Samtidig er det viktig å huske på at ‘Moder Jord’ ikke trenger oss. Hun er ikke avhengig av oss for å overleve; det er omvendt.»

Etter å snakket med henne om kunst og visuell kultur forstår jeg hvor bevisst og reflektert Aksnes. Jeg forstår også bedre hvordan hun ser verden og seg selv. Hun liker det mørke, det obskure, det bisarre og det vakre i hverdagen. Hun elsker sitt eget hjem og naturen som omgir henne. Selv om hun ikke jobber som billedkunstner, klarer hun å skape noe visuelt i oss gjennom musikken hennes, det også ved hjelp av hennes dans og utseende. Det er som om Aksnes har blitt til kaninen i Alice i Eventyrland, siden hun evner å dra oss lyttere inn i et univers – hennes univers, der alt er litt uventet, men også naturlig, vakkert og litt mørkt.


Liker du KUNZT? Følg @kunzt.no på Facebook og Instagram for bak kulissene.

Tom gjør galleriet til et vakkert åsted 

0
Tom Sanford "The Grand Odalisque" (2015). Foto: Galleri s.e.

Tom Sanford / Galleri s.e.
The Rape of the Masters 11.04.15–13.05.15

Politikk og kunst går igjen hånd i hånd, hele veien fra New York til Bergen, med veiledning av kunstneren Tom Sanford. Utstillingen The Rape of the Masters består av to separate serier som har til felles å peke på noe av det som er essensielt med samtidskunst – gjenbruk.
I tillegg kan denne utstillingen tenne gnisten i enhver person med kunnskap om vestlig kunsthistorie og sammenlignende politikk. Med referanser fra renessansen til postmodernismen, og forholdet mellom USA og Kina, er Sanford sin utstilling et friskt pust til det kommersielle kunstmarkedet i Bergen.

Mannen som etter oppfordring fra faren heller skulle vært utdannet økonom, fant større glede i malerkunsten. I løpet av en 15 år lang kunstnerkarriere har han gått løs på fortidens og nåtidens ikoner. Denne gangen er det noen av de vestlige kunsthistoriske mesterne som får gjennomgå under Sanfords pensel, i tillegg til det berømte portrettet av Kinas tidligere politiske leder, Mao Zedong.

Mao-licious

Den første serien har Sanford tilpasset hva som opprinnelig er det kjente portrettet av Mao Zedong, opprinnelig malt av Zhang Zhenshi i 1950. I denne prosessen har han fått dårlig betalt, men bemerkelsesverdig dyktige kinesiske malere til å produsere kopier av det berømte portrettet. Deretter har han fått maleriene fraktet til hans studio på Manhattan, hvor han mildt sagt har gjort noen endringer:

«Jeg likte spesielt denne ideen om kunstnerisk samarbeid med kinesiske malere, fordi det er en produksjonsmetode som etterligner faktiske globale produksjonsmetoder, samtidig som det reflekterer rundt kunstverdenens skjevhet mot håndverket og ferdighet

Ett av Tom Sanford sine Mao-portretter. Foto: Tom Sanford.

Med tanke på hvem Mao var, og hans fokus på nasjonal vekst uten utenlandsk innflytelse, blir det vanskelig å se forbi det politiske. I tillegg med Sanfords amerikanske bakgrunn, født i Bronxville, New York (1975), blir det politiske enda tydeligere. Også med tanke på dagens situasjon i Amerika, hvor nasjonen opplever et skifte i kulturell og politisk makt, er det i følge Sanford naturlig for en amerikaner å føle seg truet: «Ønsket kommer ut av angst av å være en amerikansk kunstner som arbeider i slutten av et amerikansk århundre.»

I likhet med den populære retningen Street Art, så er Sanfords Mao-serie stappfull med referanser fra populærkulturen og politikk. Et viktig element med de tilpassede portrettene, er hvordan Sanford i hvert enkelt maleri har endret den ikoniske Mao ved å overlappe med kjente vestlige arketyper, for eksempel zombi, punk-rocker, cowboy og Star wars storm trooper: «Jeg håper at ved bruk av en ikonoklasme, kan portrettene leses som litt frekke, muligens aggressivt anti-kinesisk.»

Sanford er ikke den første som tar seg til rette på det berømte portrettet. Andy Warhol hadde også en fasinasjon for Kina og kunstneriske kontraster fra Vesten, hvor han produserte på midten av 1970-årene en serie etterligninger av Mao-portrettet. Slik kaster Sanford seg på en tradisjon av amerikansk fascinasjon og angst for Kina og dets ulikheter.

En rekke av Tom Sanford sine Mao-portretter. Foto: Silje Sigurdsen.

Et vakkert åsted

I tillegg ser det ut til at Sanford kaster seg på enda en kunstnerisk tradisjon, nemlig det å være en kompromissløs anti-romantiker. Med denne serien klarer han å trekke oppmerksomheten mot kunsthistoriens fetisj av store verk og deres verdi. De syv modifiserte mesterverkene er også laget av dårlig betalt, men bemerkelsesverdig dyktige kinesiske malere.
De modifiserte mesterverkene i Sanfords utstilling er preget av et mer kaotisk uttrykk. Med sterke farger og flere elementer, som for eksempel tekst og ulike lag av referanser, blir det samtidig kombinert med en omsorg og omtanke fra kunstnerens side.

Tom Sanford «American Garbage» (2015). Foto: Galler s.e.

For en kunsthistoriker er mye å ta fatt i når det gjelder Sanfords ferskeste utstilling, men for kunstneren selv har det vært lagt vekt på at dette ikke skulle være en intellektuell prosess å jobbe med mesterverkene, men snarere en emosjonell prosess:

«På dette stadiet virker det Avant-garde helt klart som en antikvert forestilling, og etter å ha blitt latterliggjort i flere tiår i populærkulturen, er det egentlig ikke dette som er min bekymring. Jeg tenkte på prosjektet som mindre intellektuelt og mer emosjonelt. Hvordan ville det føles å jobbe med et berømt maleri? Å utviske (og sannsynligvis ødelegge) et arbeid som man har den største respekt for?»

I prosessen med å voldta disse mesterverkene, har Sanford beholdt noen av elementene urørt. Slik blir de mer gjengkjelleig for publikum. Denne serien er i større grad preget av referanser fra musikk, litteratur og media.

«Jeg anser maleriene som noen av de ‘største hits’ innen malerkunsten. Jeg brukte disse spesielt kjente verker fordi ideelt ønsker jeg at betrakteren skal kunne gjenkjenne kildebildet, kanskje ikke med en gang, men jeg vil at bildet skal virke kjent.»

Hvis man ser bort i fra portrettet av Mao, syntes ikke den historiske konteksten som ligger til grunn for hvert enkelt verk til å være av betydning for Sanford. Det virker som om det i større grad handler om å forbedre berømte verk til å bli mer egnet for et moderne kunstnerisk uttrykk. I tillegg er dette en morsom utstilling, som jeg tror de fleste kan finne spennende og gøy, nettopp på grunn av Sanford sin evne til å trekke det eldre og etablerte inn i noe samtidig og popkulturelt.


Liker du KUNZT? Følg @kunzt.no på Facebook og Instagram for Behind the scenes.