Kunstig intelligens

Kunstig intelligens er informasjonsteknologi som justerer sin egen aktivitet og derfor tilsynelatende framstår som intelligent. Man sier ofte at en datamaskin som er i stand til å løse oppgaver uten å få instruksjoner fra et menneske om hvordan den skal gjøre det, har kunstig intelligens. For eksempel foreslår «intelligente» søkemotorer treff på grunnlag av data om tidligere søk og annen brukeradferd. Dette kalles maskinlæring, og har en lang rekke bruksområder, fra enkle programmer i smarttelefoner til chatbots og selvkjørende biler. Det finnes også kunstig intelligens som ikke lærer, for eksempel såkalte regelbaserte systemer, hvor komplekse regler for «intelligent adferd» er spesifisert av mennesker på forhånd. Det arbeides spesielt mye med kunstig intelligens innen språkteknologi, talegjenkjenning, bildegjenkjenning, brukerinteraksjon og styring av fysiske prosesser. Når det snakkes om kunstig intelligens, refereres det som regel til såkalt dype nevrale nettverk eller dyp læring. Som fagfelt er kunstig intelligens en sammensmelting av datateknikk, logikk, matematikk, psykologi og nevrovitenskap. Begrepet har vært en del av datateknikken siden 1950-årene, men det er særlig siden 2010-tallet at teknologien har fått stor utbredelse. I dag er kunstig intelligens en vital del av utviklingen innen informasjonsteknologi, og introduseres på stadig nye felt. Etikk innen kunstig intelligens er noe det forskes mye på, og globalt dukker det opp flere initiativer som krever regulering av kunstig intelligens, og i tillegg fins det nå institutter som kun forsker på etiske aspekter ved anvendelse av kunstig intelligens, som for eksempel Leverhulme Centre for the Future of Intelligence ved universitetet i Cambridge.